ET SKRÅBLIKK - KONSERTBOIKOTT I BERGEN

Tirsdag 13. juni 2023 skal Marcus Mosele – kjent som Kamelen – opptre for rundt 7000 ungdomsskoleelever på Plenen. Dette er en årlig gratiskonsert som er sponset av Bergen Kommune. I år er det Kamelen som er valgt som artist, og nettopp det har fått Skranevatnet Skole til å boikotte konserten. Begrunnelsen er at de ikke finner artistens holdninger og handlinger som gode for elevene sine. Tendens har som flere andre også engasjert seg.

På bildet: Kamelen deltar i programmet til Straff Skader i Grieghallen 2021, hvorpå flere hundre ungdomsskoleelever møtte for å høre hans historie fra barneår til voksen alder. Til stede under åpningen var flere sterke politikernavn, og sammen delte vi tanker om hvordan vi kan gi ungdommer et bedre grunnlag inn i voksenlivet.

Skal vi skjerme ungdommene våre mot Kamelen må vi kanskje også vurdere å skjerme dem mot kunstnere som f eks Edvard Munch og Bjørn Eidsvåg - bare for å nevne noen! Som kjent for mange skilter også disse med noe i bagasjen, og jeg tror neppe de ville ha kommet gjennom trakten hos Skranevatnet Skole slik vi den siste tiden har lært skolens verdier om inkludering og mangfold å kjenne.

Jeg for min del kunne ikke ha vært foruten noen av de nevntes kunstnerskap, og som samfunn vil jeg påstå at vi hadde vært fattigere.Og helt ærlig: Jeg bruker heller tid i møte med mennesker som viser bagasje enn de som jakter fasade. Det er når vi dreier under overflata at vi som kollektiv beveger oss.

TIX kan jo også nevnes, ettersom han nylig samarbeidet med prinsesse Ingrid Alexandra om en russelåt, og dette til tross for tidligere kontroverser i artistkarrieren. Det sier noe vesentlig om Kongehuset vårt. For i tillegg til velskrevne nyttårstaler, er både kongen og dronningen praktiserende verdibærere for fellesskapet. Jeg har lenge sett opp til kongeparet for måten de møter mennesker på - det er alltid med en genuin nysgjerrighet og romslighet. Det har gjort noe med Norge.Tror jeg.

Skjerpings til ledelsen ved Skranevatnet Skole. Boikotten er selvsagt en stor skuffelse i seg selv, og da særlig for deres egne elever. Men langt mer alvorlig er selve bakteppet som forteller noe om hvilke verdier som styrer denne skolen i praksis. Boikotten gir et signal som er negativt ladet. Kraften i fordømmelse vinner i dette tilfellet over troen på toleranse, og bruk av dialog som verktøy i møte med utfordringer blir vanskeliggjort. Er det slik vi vil lære de unge å navigere?

Vi har nok av ungdommer som sliter med utenforskap. Og Kamelen er faktisk en av de artister som har gitt tause, sårbare ungdommer en stemme. Hans egen historie om en strevsom barndom har hjulpet mange og er et eksempel på at man kan reise seg.

Kunstnere er gode til å kommentere samfunnet. Kamelen er intet unntak. Låten «Si ingenting» må lærer(e) ved Skranevatnet Skole ha mistolket. For nettopp den teksten sier bl a noe om de fatale konsekvenser det kan ha for unge å si i fra og å være ærlige i møtet med overmakten. Dette er et problem som heldigvis har fått mer oppmerksomhet den siste tiden og som vi må ta på alvor. (Ref. f eks Straff Skader, Grieghallen 2021 hvor bl a Kamelen og daværende Statsminister Erna Solberg deltok i programmet sammen med flere andre kjente navn).

Du finner portrettintervjuet som Tendens publiserte av artisten sommeren 2021 HER

//Trude, skribent Tendens.

SCENEKUNSTNEREN FRA OSLOS UNDERGROUND

“Jeg drømmer om å lage mange syke ting, og å leve av det”. Slik startet vår samtale med den Oslobaserte skuespilleren, Tani Dibasey, da vi møtte han på kafe en hyggelig ettermiddag. Han oppfattes som uredd og kompromissløs, og forteller selv at han trives aller best i det abstrakte alternative scenekunstfeltet. Og kanskje var det derfor regissør Petter Næss bare måtte ha ham til Den Nationale Scene for å spille “Gutten” i stykket Den 25. time? Under bildene kan du lese samtalen vår, men les gjerne vår anmeldelse av Den 25. time først. Link her.

Tani Dibasey spiller “Gutten” i stykket Den 25. time på Den Nationale Scene, regissert av Petter Næss. Han er best kjent som scenekunstner i Oslos underground miljø og er beryktet for å iverksette alt som er på tvers av det konvensjonelle, eller å gjøre de mer crazy tinga, som han selv sier det. Tani jobber mye med Antiteatret som er en stor del av underground kultur Norge. Så skriver han mye også, men nå er han mest av alt skuespiller - i Bergen. Tendens møter han på en av byens mange hyggelige kafeer for å diskutere stykket og karakteren han spiller. Vinklingen vår er velkjent: Hvordan har de unge det i dag og hvordan møter vi dem egentlig som samfunn? Og har han noen gode råd til dagens ungdom?

“JEG KAN VÆRE UTFORDRENDE Å JOBBE MED NÅR DET KOMMER TIL TRADISJONELT TEATER”

Hvordan vil du beskrive “Gutten” i stykket?

Det er veldig viktig å forstå at gutten ikke var utilregnelig i utgangspunktet, men at han har vært utsatt for situasjoner som har ført til dette mørket han når står i. Gutten er egentlig veldig redd og for meg var det viktig å gi publikum rom for å sympatisere med han.

Hva tenker du er det mest interessante med stykket?

Prestens endring er essensielt i handlingen. Det er hun som gir handlingen både en inngang og en utgang, og hennes perspektiv på troen og livet endres radikalt. Verken gutten eller psykologen kommer frem til noe nytt i løpet av fortellingen. Gutten vil ikke rokkes ved og han ønsker ikke å søke etter grunner for å leve. Stykket har jo også en systemkritikk i seg. Et system kan jo virkelig ødelegge folk for livet med å påføre dem et utenforskap hvor de mister seg selv fullstendig.

Det kan virke som om noe har skjedd mellom psykologen og gutten. Kan du røpe noe?

Det ligger litt i luften at disse har hatt en seksuell relasjon. Begge svikter hverandre etterpå. Psykologen går han akademisk i møte og han kan ikke stole på henne. Det er det verste psykologen gjør, å følge fagboka i stedet for hjertet. Hun gir ham en katt som vekker godhet og følelser i ham. Problemet er at katten bare er en del av et forskningsprosjekt.

Hva er det som gjør stykket så tidsaktuelt tenker du?

Stykket handler om mental helse og ungdom. Jeg tenker umiddelbart på den diagnostiseringen av unge mennesker som foregår i dag. Vi lever i et diagnosesamfunn og det er ikke bra. De får et stempel før de har rukket å utvikle sin egen identitet. Det gjør noe med selvbildet.

Jeg har nær kjennskap til mennesker som har vært ut og inn av psykiatriske system og ser hva det har gjort med dem. Jeg har basert rollen veldig mye på denne kjennskapen. Når noen tråkker feil trenger de mest av alt hjelp. Da er det grusomt å se at institusjoner knekker dem. Gutten i stykket har ingen diagnose, men jeg er sikker på at han hadde hatt nettopp det om stykket var skrevet i dag. Det er en tankevekker!

Tani Dibasey, 28 år, skuespiller, utdannet på Teaterhøyskolen, bosatt i Oslo, nå aktuell som “Gutten” i Den 25. time på Dns. Stykket er skrevet av Per Olov Enquist i 1988, men er en tidsaktuell fortelling som vi kan dra nytte av. Selv mener Tani at “Gutten” i stykket aldri vil skade noen, og de gangene han er aggressiv, kontrollerer han situasjonen umiddelbart. Gutten er opptatt av å vise til både psykologen og presten at de kan stole på ham, og at han aldri vil skade dem. Det fratar ham likevel ikke gleden av å latterliggjøre det psykiatriske systemet gjennom hele handlingen. Han briljerer i måten han håner tablett- og medisinregimet på, og får enhver publikummere til å flire litt. Slik sett er han tidvis både flørtende og sjarmerende denne “Gutten”.

Skuespilleren forteller om sin store lidenskap for teater og aller helst den scenekunsten som er abstrakt alternativ. På grunn av sin bakgrunn og etnisitet har han hele livet blitt sett på som gira og aggressiv. To ganger har han blitt utvist fra Teaterhøyskolen for å ha vært “vanskelig”. Han har nok alltid ville strekke i det meste og utfordre det etablerte. Dette fascinerte regissør Petter Næss, og hyret han til jobben på Den Nationale Scene.

Er det noen egen erfaring som har hjulpet deg i rollen som “Gutten”, og som kan ha vært et fundament for karakteren hans?

Jeg husker ofte når jeg kom inn i et rom og ble sett på som utagerende. Folk forhåndstolket meg som aggressiv. Det har nok gjort noe med meg. Det er jo en slags undertrykkelse som jeg har måtte kjempet mot. Mitt ansikt og min kropp er jo det viktigste ved jobben min som scenekunstner. Jeg har måtte kjempe for å uttrykke meg fritt.

Har “Gutten” blitt utsatt for omsorgssvikt tenker du?

Det er nok litt trangsynt å si at det er omsorgssvikt som ligger til grunn for denne brutale situasjonen. Han har så visst blitt sviktet, men det er like mye tap av en morfar og frarivelsen av morfars hus som gjør at det topper seg for ham. Gutten er veldig smart og reflektert. Det fine oppi det brutale er at gutten og presten forsones på et vis. De møter hverandre på et felles nivå. Det er noe vakkert her.

Hvilke tanker har du om teaterets rolle i dag?

Det er viktig at teateret er et politisk samfunnsrør og at det til stadighet evner å kommentere det som skjer. Teatre som blir for tradisjonelle, og uten å nære den tidsånden vi lever i, er ikke godt nok teater. Måten vi har jobbet med Den 25. time på gjør at den er høyst aktuell i dag.

“DET ER KLART AT DET MESTE AV TEATER ER RELEVANT, MEN DET TRENGER NØDVENDIGVIS IKKE VÆRE AKTUELT. JEG SYNES DET ER UTROLIG VIKTIG AT VI ALLTID ER TIDSAKUTELLE PÅ SCENEN. VI MÅ TREFFE NOE SOM SKJER I SAMFUNNET NÅ”

Hvilke råd har du til dagens ungdom da?

Jeg er lite på sosiale medier, og det er jeg glad for. Det kan være så ødeleggende at jeg synes synd på de unge som tvinnes i dette sosiale spillet. Det er for eksempel viktig å si til de unge at det å ha det vondt iblant er en del av det å være menneske. Og det trenger man ikke glorifisere.

Og hva liker du så med Bergen by?

I Bergen er folk direkte - her er ingen påtatthet. Det liker jeg! Og det er sykt mye fin brostein her!

Foto og tekst: Trude Vaaga, redaktør i Tendens.

Den 25. timen

Den 25. timen, skrevet av Per Olov Enquist i 1988, er et brennaktuelt stykke også i dag. For hvordan går vi som samfunn unge sårbare mennesker i møte? Stykket gir oss rikelig innpass til å stille noen spørsmål for tiden vi lever i.

Selve rammen for stykket omhandler en ung gutt som har drept to mennesker, og som senere også står til ansvar for drapet av en katt, og til sist ender med å ta sitt eget liv.  Hvordan kunne det gå så ille? Hvorfor klarer man ikke å hjelpe en mentalt forstyrret gutt tilbake til livet?  Gutten i stykket har mistet det trygge. Morfar er død. Og med døden forsvant også morfars hus, som var guttens livsramme og magiske univers. To mennesker overtar morfars hjem, og med det følger altså et dobbeltdrap. I handlingen møter vi psykologen som skal hjelpe, men som aldri klarer å nå inn til gutten. I motsetning gir presten seg hen med åpent blikk og en intens vilje til å forstå. Hennes romslighet blir vår inngang til guttens hjerte.

Den 25. timen. Regi: Petter Næss. På bildet: Gutten - spilt av Tani Dibasey.
Medvirkende skuespillere: Kamilla Grønli Hartvig / Psykolog og Ragnhild M. Gudbrandsen / Prest.

Morfars magiske univers, og som har vært guttens trygge base, pulveriseres på 1-2-3. Som resultat begår gutten et brutalt drap på to mennesker. Kan han klare å komme seg tilbake til livet igjen? Og på hvilke premisser hjelpes han? Hvorfor klarer man ikke gjennom faglige hjelpeinstanser å støtte en mentalt forstyrret gutt? Hvorfor manes hans negative atferd frem av en psykolog som egentlig skal hjelpe? Hva er det som gjør at en ung gutt i krise får en prest til å tvile på sin egen sterke tro?

Psykologen leder et forskningsprosjekt som gutten er en del av, men mangler det riktige verktøyet for å lykkes. Like mye som gutten knuses av hennes krenkende væremåte, rives hun selv i fillebiter. Det er vondt å se henne agere i noe som er dømt til å mislykkes.

En prest forsøker å gi guttens mørke en motvekt og har et sterkt ønske om å veilede ham tilbake til livet. Presten inntar en samhandling med gutten og får han til å reflektere fritt om livet og døden og alt det vi ikke kan forstå. Vi innlemmes i visualiserende drømmer og dype lengsler, langt bort fra skammen og utenforskapen.

Som motvekt til psykologen opplever vi presten som gjennom et åpent blikk ønsker å forstå gutten - også hans 25. time. Presten gir guttens historie nytt liv og vi får også bli kjent med de gode sidene ved han.

Hva er det som gjør at to godt integrerte kompetansemennesker som vet å være veivisere for mennesker i kriser velger to vidt forskjellige innganger til dette menneskemøtet? I motsetning til psykologen gir presten gutten aksept og anerkjennelse. Slik inviteres vi til å se han på nye måter. Gjennom genuine samtaler og høylytte tankespinn utspiller det seg et tillitsfullt bånd mellom gutten og presten. Et bånd som gir næring til det gode. Selv om handlingen slutter brutalt, evner presten å gi den en verdig utgang. Gjennom samtalene med gutten har hun vokst som menneske, og i all sin klokskap deler hun dette med oss. Tanker om livet, døden og den ekstra timen. Men hun gir avkall på presteyrket.

OM DEN DEN 25. TIMEN

Den 25. timen speiler den ekstra timen i døgnet som er utenfor vår lineære tid. I mytologien er dette gaupens time og rommer det mennesker ikke evner å verken tåle eller forstå - en ensomhetens time utenfor alt menneskelig fellesskap. Og like mye som denne timen er uforståelig for oss, står gutten i et mentalt mørke langt utover all menneskelig tålegrense.

OPPSUMMERT

Stykket tar opp eksistensielle spørsmål, og sier noe om hva som kan skje når det eneste trygge du har i livet blir borte. Samtidig drar regissør Petter Næss oss gjennom en systemkritisk reise hvor hjelpeapparatet selv bryter sammen.

Dette er virkelig en hårreisende og styggvond fortelling om en ung gutt i krise, samtidig som handlingen gir oss et vindu inn til noe vakkert. En prest lærer oss hvordan det relasjonsbaserte menneskemøte har verdi og kan gi næring til noe håpefullt og utviklende. I kontrast er det vondt å oppleve psykologens streben etter selv å bli anerkjent. Hun har ingen verktøy for å lykkes i møte med denne brutaliteten, og hele hennes tankesett er bundet opp i en systemisk strategi som ikke fungerer.

Vi anbefaler deg å se stykket! Spilles på Den Nationale Scene. Kjøp billetter her: www.dns.no

NYTTIG INFO

Annen hver dag mister vi et ungt menneske til selvmord i Norge. Svikter vi barn og unge i dag?, og har vi verktøy gode nok i møte med dem? Stykket gjør det aktuelt å stille disse spørsmålene. Vi må aldri slutte å reflektere over hvordan de unge har det og hvilke måter vi møter dem på.

Trenger du noen å snakke med? Ring mental Helse gratis døgnåpne hjelpetelefontjeneste: 116 123.

 Av: Trude Vaaga / Tendens. Foto: Sebastian Dalseide / Den Nationale Scene.

REGISSØR RØPER: Ikke alt gikk som planlagt

Regissør av dokumentaren “Si ingenting”, Rolv Lyssand Bjørø, innrømmer at det ikke alltid gikk etter planen i regien av den etterhvert så kritikerroste filmen om Marcus Kabelo Møll Mosele (Kamelen). Men slik er Marcus, og derfor ble det viktig å være spontan i produksjonen. Vi har aldri iscenesatt noe, og det var poenget, forteller han, og berømmer artisten for hans grenseløse ærlighet. Regissøren roser også artistens mamma, Siri, som han mener har vært en uvurderlig kilde til å forstå alle sider ved Marcus og hvordan han fungerer. Vi kunne ikke ha sittet med dette filmmateriale, og å utformet det på denne måten uten henne, forteller han.

Søren Sussemiehl Jensen (produsent),Louis (DJ),Marcus, Vincent Sunders (produsent), Adrian Rendell (hypemann) og regissøren. Foto: "yoshi2406".

Den kontroversielle artisten, Kamelen, er uredd og prater ærlig om egne feil. Han ble sett på som et problembarn og vet godt hva det er å bli plassert i bås fra tidlig alder. Diagnosen ADHD medførte sterk medisinering med mye frustrasjon og tankekjør. Fraværet av å ha en pappa preget han sterkt. Nå har det blitt laget film, og gjennom en tre års periode har regissør Rolv Lyssand Bjørø fulgt artisten sammen med fotograf Tor Edvin Eliassen og de danske produsentene i Goodtime Pictures. Til tross for en rekke negative medieoppslag og motgang for Marcus er det faktisk rebellen i han som nå har gitt han stor integritet på norske scener.

Rolv Lyssand Bjørø, regissør. Foto: "yoshi2406". RØPER STERKE SCENER: Det var noen alvorlige scener hvor jeg faktisk ble byttet ut av produksjonen for å simpelthen beskyttes, forteller regissør Rolv Lyssand Bjørø. Men de ble avgjørende å ha med for å fange helhetsbildet av Marcus. Jeg har vært forberedt på en historie gjennom denne produksjonsperioden som kunne gå i alle retninger. Marcus er en sammensatt person. Man kan ikke lære å kjenne han ved første møte. Og det var viktig for meg at filmen viste de mange sidene ved han. Gjennom filmen tar Marcus et oppgjør med seg selv og viser en enorm transformasjon som både menneske og artist. Før produksjonen hadde jeg ingen forhold til han, og jeg var ikke fan av han som artist. Nettopp det tror jeg balanserte produksjonen på en god måte, at jeg kunne være objektiv underveis. Nå kan jeg legge profesjonaliteten på hylla og si at vi er blitt gode venner, smiler regissøren. Vi tok en prat med han.

Hva er essensen i filmen?

Essensen i filmen vil jeg si er at Marcus utvikler seg enormt både som menneske og artist gjennom de årene vi følger han fra 2019 og frem til nå, og hvor han inviterer oss inn i et autentisk univers vi simpelthen ikke visste utfallet av da vi begynte. Etter vår første promolansering og finansielle støtte var i boks, havnet han for eksempel i fengsel , bare for å nevne noe. Likevel dreier retningen hans mot bedre og bedre valg. Vi er innom alt fra alvorlige aspekter hvor det som grenser mot lovbrudd kommer til syne, til at han dreier handlingene sine mot gode ting . Han begynner mer og mer å se at han betyr noe for andre. I filmen utvikler han et helt spesielt perspektiv både på seg selv og på livet generelt.

Hvem bør se filmen?

Dokumentaren når et bredt publikum nettopp fordi den speiler artistens mest sårbare sider og gir oss dyp innsikt i hans sterke relasjonelle og familiære bånd - som til tider står på spill. For selv om Marcus har en viktig stemme for de stemmeløse, er filmen vel verdt å se for folk flest. Seerne inviteres inn i et emosjonelt univers som det er lett å kjenne seg igjen i.

Som seer blir en dratt inn i noen sterke scener hvor han opererer på kant med loven. Hvordan var det å balansere det hele som regissør?

Det var et miljø og et univers som tok meg langt ut av komfortsonen. Jeg måtte stadig pushe egne grenser fordi her var mange scener jeg ikke var komfortabel med. Det var noen alvorlige hendelser hvor jeg faktisk ble byttet ut av produksjonen for å beskyttes. Vi snakker jo om negative miljøer som har påvirket han enormt. Mer kan jeg ikke si, men seerne vil selv forstå når dette utspiller seg i filmen.

Han har gitt sine ærlige kommentarer til overmakten gjennom tekstene sine og fått suksess på det gjennom stor sceneintegritet. Hvorfor vektlegger ikke filmen et større fokus på de harde disputtene mellom artisten og politiet?

Dette er et helt bevisst valg. Det er han selv som er fienden i historien, og det er dette som er essensen i filmen - Marcus sine indre demoner. Hans oppgjør mot politiet er for lengts ferdig. Albumet er et motsvar og han vinner spellemann på dette. Etter han satt i varetekt dro han rett til Austevoll på hytten og laget album. Han sparker veldig fra ved å signere og ferdigstille dette prosjektet. Dette er hans oppgjør mot politiet.

Vi ville heller ikke undervurdere seerne. Dette skal være opp til dem å tolke. For dette med politiet ligger jo selvsagt mellom linjene i filmen og advokatens nærmeste hånlige ord om nettopp dette får lov til å være inngangen til dokumentaren . Så har det også vært viktig å ikke integrere politiet på en forsvarsløs måte siden de ikke har mulighet til å kommentere handlingen i filmen. Vi skal være ryddige.

Har du som mennesket fått noe godt ut av dette?

Ja, faktisk. Jeg har nok blitt bedre på å gi slipp. Leve mer i nuet. Det er noe Marcus er god på. Det planlagte skjer ikke i hans univers, det har tidvis vært krevende, men det er også det som har gitt et riktig bilde av Marcus i filmen.

EN VIKTIG STEMME FOR DE TAUSE. På bildet: Marcus deltok under Tendens sin temautstilling “Straff skader” i Grieghallen sensommer 2021 og viste allerede da at han var en viktig stemme for de stemmeløse. Dette kommer også klart frem i filmen, hvor hans sårbare sider og emosjonelle univers utbroderes. Han kommenterer alt det vonde han til enhver tid bærer på og blir slik sett en viktig veiviser for andre unge som sliter.

Det er ingenting konvensjonelt med Marcus. Den kontroversielle rap artisten er uredd sine ytringer om en røff oppvekst og hans til tider krenkende møter med med politiet. Men det er ikke kampen med politiet filmen handler om. Kanskje er det litt undringsverdig, for i følge artistens advokat, og slik vi også har kunnet lese i media gjennom en lengre tid, kan det virke som om politiet har hatt et oppheng på å “ta” Marcus. Likevel gir regissøren bevisst spillerom for de emosjonelle og relasjonelle sidene i livet hans.

Han er kjent for å bruke musikken til å kommentere samfunnet på en uredd måte. Tekstene hans er ærlige tvers gjennom. Han sjonglere mellom å vise egen sårbarhet, som i låten Vil ba Vekk, og å ha et fryktløst skråblikk på politiets makthåndtering, som i låten “Si ingenting”. Han har blitt straffet for alvorlige handlinger og levd på kanten med loven. Så satt han også i varetekt i 5 måneder for noe han ikke hadde gjort og ble frikjent. Tre dager etter han slapp ut pakket han med meg studioet ut på hytten på Austevoll og lagde album.

Dere drar fra Stakken (Løvstakken) til Afrika. Det er litt av et spenn i filmen. Fortell.

Afrika er på en måte en reise i selve reisen. Og det er en viktig reise for filmen og for Marcus sin veiretning fremover. Han får noen begreper om livslinjen sin og et perspektiv på alt det gode han relasjonelt sett har og alltid har hatt. Den intense og solide kjærligheten til mamma Siri bare forsterkes og tydeliggjøres etter denne reisen.

Marcus var modig som tok oss med hit. Vi visste ikke utfallet av dette i det hele tatt. Samtidig er det egentlig veldig vesentlig for filmen, ikke fordi den sier noe om hvorvidt Marcus forsones med faren eller ei, men det gir han et større bildet av seg selv og sitt liv. Et perspektiv som også minner han på hvem han har i livet sitt fra før av.

Afrika har noen såre og uforutsigbare øyeblikk som er helt vilt autentiske og vonde. Disse konfrontasjonene som vi observerer gir oss et helt nytt vindu inn i Marcus sitt univers. Situasjoner der kroppspråk utstråler spenning, skuffelse, feighet, men også glede.

Var det noen ganger det var særdeles krevende å være regissør? Kan du røpe noen hemmeligheter kanskje?

Noen ganger måtte jeg ta en storhetsvurdering på hvorvidt vi skulle filme eller ei, særlig med tanke på tiden i Afrika og da vi filmet hans møte med faren. Vi viser en episode hvor Marcus bl a utfordrer farens komfortsone enormt. Som seer kan man nærmest kjenne på kroppen den hjelpeløse sønnen som møter en noe fjern pappa i et helt fremmed land.

Som regissør har jeg særlig ut fra disse situasjonene en dyp respekt for ærligheten hans. Disse scenene har gitt filmen en spesiell karakter.

Han har tatt et oppgjør med politiet og kommentert dem gjennom kompromissløse tekster. Likevel er filmen nærmest fri fra dette aspektet. Helt bevisst, forteller regissøren ( t.h) og legger til at Marcus innser til slutt at han må ta tak i seg selv. Fienden er han selv. Dokumentaren slutter med konstruktive fremtidstanker hvorpå artistens sønn blir nevnt med varme.

FRA MØRK OMTALE TIL GLANS: Nå når han både medias hjerter og folk flest sin varme når livet brettes ut i den nye dokumentaren «Si Ingenting». Norges fremste rapartist har for lengst sparket fra når det kommer til kontroversielle møter med overmakten og frustrasjonen over en pappa som aldri stilte opp. Han var lenge et negativt fenomen for politiet, men så er det også rebellen i han som har gitt han en solid integritet på store norske scener den siste tiden.

Vi anbefaler filmen!

Av: Trude Vaaga, redaktør Tendens.

Foto over: Nr 1,2 og 5/Foto: "yoshi2406". Nr 3: Tove Lise Mossestad Nr 4: Kristian Søvik

NYTTIG INFORMASJON

Kino hadde premiere 26 august

Film: Si ingenting / dokumentar om Marcus Kabelo Møll Mosele, kjent som artisten Kamelen.

Regi: Rolv Lyssand Bjørø. Fulgte artisten gjennom en 3-års periode.

Produsenter: Vincent Saunders og Søren Jensen, Goodtime Pictures

Fotograf: Tor Edvin Eliassen